Av Kim Hjardar
Da Tønsberg-Eidsfosbanen skulle åpnes for trafikk 18. oktober 1901, fikk Eidsfoss besøk av statsråd, og senere statsminister, Jørgen Løvland og stortingspresident Carl Berner. I følge Morgenbladet, som dekket begivenheten, ble det saluttert kraftig flere ganger på Hovedgården denne dagen. Vertskap var major Paul Lassen Schwartz (1853–1922). Nøyaktig hva de salutterte med er ikke kjent. Men det var ”drønnende salutt ” sier den utsendte reporter. Det må ha vært kraftig skyts på Hovedgården allerede i 1901. Først 10 år senere, i 1911 viser fotografier to stk store feltkanoner av fransk type på plenen foran Hovedgården. Var det disse det ble saluttert med i 1901, eller kom de til Hovedgården senere? Sikkert er det at de to staslige kanonene på fotografiet stod ute for vær og vind frem til utbruddet av andre verdenskrig. Da ble de flyttet inn under låvebrua til vognskjulet. Her ble de stående og forfalle frem til 1989 da kanonrørene ble lagt inn i garasjen, og restene av lavettene ble flyttet til låvekjelleren på Berg gård på andre siden av Bergsvannet.
Kan de reddes?
21. juli i 2020 stod en artikkel på trykk i Jarlsberg Avis. ”Dette er siste sjanse” var tittelen og inneholdt et intervju med undertegnede. Det var et forsøk på å skaffe ny oppmerksomhet rundt kulturskatten som lå brakk på Berg gård. Noen dager i forveien hadde jeg for andre gang vært i kjelleren på låven og sett på de sørgelige, men imponerende restene etter kanonlavettene. Tidens tann hadde råtnet bort deler av de store stokkene som engang utgjorde kroppene, eller lavettene som det heter, og av hjulene var bare nav, enkelte eiker og metallbeslagene igjen. Men dimensjonene var imponerende selv i denne tilstanden. Jeg følte veldig sterkt at disse var i ferd med glippe for oss. Nå måtte det gjøres noe med kanonene på Eidsfoss, eller la dem gå tapt for alltid. Oppslaget i avisen skapte en ny giv for prosjektet, og satt i gang en prosess som skulle gå mye raskere en noen kunne ha tenkt seg.
Forrige gang jeg var å så på lavettene var for minst fem år siden, rett etter at jeg hadde overtatt en mappe med dokumenter om kanonene fra Aud-Marit Lillehof. Aud-Marit og tidligere styreleder Hanne Schwartz hadde på vegne av Stiftelsen Eidsfos Hovedgård i perioden 2002 -2010 gjort flere forsøk på å få kanonene restaurert. Det var søkt om midler fra mange forskjellige stiftelser og lag. Det ble innhentet flere pristilbud på restaurering, og det var kommet fagfolk fra Forsvarsmuseet for å se på kanonløpene. De eneste som forpliktet seg den gangen var Hof Lions med 10 000 kr. Dessverre ble de samlede kostnadsoverslagene for store den gangen. Men noe kom det ut av dette arbeidet. Stiftelsen fikk vite at de var i besittelse av to svært sjeldne kanoner, støpt ved Finspong i Sverige, som senere ble til det mer kjente Bofors, en gang mellom 1864 og 1868. Dette skulle vise seg å være feil.
Hvor kommer de i fra?
Undersøkelser gjort under det nylige restaureringsarbeidet viser at kanonløpene faktisk var støpt to forskjellige steder. Den eldste av dem var merket med A.G. Armstrong og støpt hos Sir W. G. Armstrong Whitworth & Co Ltd før 1869 i Elswick støpeverk ved Newcastle, England. Lavetten den en gang stod på hadde Carl XVs (Karl IV i Norge) monogram og årstallet 1867 inngravert i treverket. Den andre lavetten er umerket og er litt yngre. Det andre kanonrøret er spesielt. Den er nok en kopi av den britiske modellen og ble støpt hos Jacob Aall & Søn i Tvedestrand i 1875. AS Jacob Aall & Søn startet på 1860-tallet med produksjon av stål, det såkalte «Aall-stålet», og var det eneste jernverket i Norge som spesialiserte seg på fremstilling av denne typen høykvalitetsstål. Det er noe usikkert når selve produksjonen startet, men i 1865 leverte verket den første prøvekanonen til forsvaret. Senere ble det flere leveranser til forsvaret, bl.a. 11 kanoner i 1869. Til sammen leverte de ca. 130 kanoner fram til 1878. I tillegg leverte de prosjektiler til kanonene. Begge kanonløpene er 172,5 cm lange, 7. 5 pund kaliber og veier 381 kg.
Det ene lavetten har inngravert K.N.A. (Den Kongelig Norsk Artilleri-Brigade) og M.A. (Monsrud Arsenal) på høyre hjulnav, men det er vanskelig å vite hvilken kanon disse hjulene opprinnelig stod på. Begge Lavettene er såkalte «felleslavetter» modell M/1858 og ca 2,5m lange. Et design som nesten var uendret siden Napoleonskrigen og flittig brukt bla i den amerikanske borgerkrigen. Forskjellen på de to lavettene er først og fremst hjulene. Den ene, som er uten markeringer på navet, har smale hjulbånd og bare tolv eiker, den andre har brede metallbånd og 14 eiker. Begge hjultypene er 150 cm i diameter. Mesteparten av beslag, nav og jern var i behold og ble benyttet i restaureringen. Lavettene veier nærmere 750 kg stk uten kanoner. Skal jeg gjette så tilhører navnet med K.N.A. den eldste lavetten med monogram. Det er fordi det i Norge i dag finnes flere slike lavetter med smale hjul, og de bærer kanonrør fra Jacob Aall & Søn.
Redningsarbeidet starter
Da jeg overtok mappen fra Aud-Marit i 2015 var faktisk noe av det første jeg gjorde den gangen å kontakte en god venn og vognentusiast, Dag Præsterud på Modum. Jeg ville vite om han kunne anbefale en hjulmaker som kunne utføre en slik jobb. Jeg tenkte at selve lavettkroppene kunne vi gjøre selv. Dag tipset meg om hjulmaker Ivan Bak fra Århus i Danmark, som han selv brukte. Dessverre tok jeg ikke den gangen kontakt med Ivan. I mappen fra Aud-Marit lå det flere pristilbud, som alle pekte mot at det ville komme på langt over 100 000 kroner bare for å få nye hjul konstruert. I tilegg hadde stiftelsen mange andre prosjekter i gang, så jeg lot det ligge den gangen.
Etter å ha tatt en inspeksjonstur til Berg gård for å se på restene sammen med en god venn sommeren 2020, bestemte jeg meg for at nå måtte det gjøres et nytt forsøk på å redde dem. Jeg kontaktet på nytt Dag Præsterud og spurte om han fortsatt hadde kontakt med Ivan Bak i Århus. Det hadde han og jeg fikk et telefonnummer. Etter en kort samtale med Ivan ble vi enige om at jeg skulle sende han noen fotos av restene, og så ville han regne ut et prisforslag til oss. Han var raskt tilbake med et tilbud vi rett og slett ikke kunne ignorere. Han skulle dessuten til Norge allerede i august og kunne ta med seg delene tilbake. Her var det bare å handle raskt hvis dette skulle bli noe av. Første prioritet var å forplikte styret i Stiftelsen Eidsfos Hovedgård til prosjektet, og så til å skaffe pengene tilveie.
Det var nå gått mange år siden kanonene hadde vært et tema på styremøtene i stiftelsen, og forståelig nok var det en viss sunn skepsis til å forplikte seg til et slikt prosjekt, samtidig som stiftelsen hadde andre store prosjekter på gang. Men styret innså at dette var en unik mulighet som trolig aldri ville komme igjen. De gikk inn for prosjektet om vi kunne finne ekstern finansiering. Jeg forfattet så en tekst til jarlsberg Avis som resulterte i artikkelen som stod på trykk 21. Juli 2020. Med påfølgende SPLEIS-kampanje på nett, plakater og løpesedler og direkte kontakt med bygdas bedrifter fikk vi på relativ kort tid samlet inn vel 100 000 kr. Akkurat nok til at vi kunne sette i gang med prosjektet.
Hvorfor og når kom de til Eidsfoss?
Kanonene kom mest sannsynlig til Eidsfoss en gang mellom 1900 og 1910. Vi har ikke klart å finne kilder som kan si dette noe mer nøyaktig. Det er nærliggende å tenke seg at de kom til Hovedgården via verkseier major Paul Lassen Schwartz i den politiske og nasjonalt spente tiden rundt unionsoppløsningen. Den gangen var det store politiske gnisninger mot et bakteppe av sterk norsk nasjonalisme. De siste to tiårene på 1800-tallet og overgangen til 1900 var en spent tid, både internt i norsk politikk og i forholdet til Sverige. Striden om parlamentarismen på 1880-tallet førte Norge til randen av borgerkrig. Statsminister Johan Sverdrup forsonet seg med de militære, forente hæren og marinen i ett departement, og startet en kraftig opprustning og omorganisering av forsvaret frem mot århundreskiftet. Kanonene har opprinnelig tilhørt Artillerie-Corpset eller Den Norske Artilleribrigade, som var en avdeling i den norske hæren fra 1685. Fargen på lavettene var perlegrå med sorte beslag, som ble brukt av avdelinger med beleiringsartilleri mellom 1859 og 1900. Under den norsk-svenske-unionen ble korpset omorganisert, med navnet «Den Kongelige Norske Artilleri-Brigade». Kronprinsen var sjef, og brigaden ble delt i to korps: feltartilleri og festningsartilleri. Det er de historiske forløperne for den nåværende Artilleribataljonen. I 1899 ble det bestemt at bergartilleriet skulle overføres til feltartilleriet og at kystartilleriet skulle settes opp som et selvstendig våpen i hæren. I den forbindelsen ble utstyr modernisert og gammelt utstyr kassert eller solgt ut. Landartilleriet til det som ble kaldt Glommalinjen – en forsvarslinje mot Sverige, ble også modernisert og omorganisert. Vi vet at en av lavettene er merket Monsrud Arsenal. Dette militærdepoet lå i Ski i Østfold og forsynte Glommalinjen som gikk fra Horten over fjorden langs Glommas vestbredd opp til Kongsvinger. Det er derfor veldig sannsynlig at våre kanoner ble solgt ut herfra under denne omstruktureringen, en gang mellom 1899 og 1901.
Man kan spekulere i om major Schwartz, som hadde gode poliske og militære kontakter på den tiden, kjøpte inn kanonene i forkant av åpningen av Tønsberg-Eidsfoss banen så det kunne salutteres skikkelig når de store herrer fra hovedstaden kom på besøk. I tilegg var det en trend i tiden – i nasjonalismens ånd, at alle større steder måtte smykke seg med en kanon eller to. Det som taler i mot at kanonene kom så tidlig til Hovedgården er fravær av fotografiske kilder fra perioden mellom 1901 og 1911 som viser kanonene på tunet. Men det behøver ikke bety at de ikke var her.
Så kom de tilbake
Den 14. April 2021, midt i en forferdelig koronaepidemi som lenge truet med å forpurre hele prosjektet, kom kanonlavettene tilbake til Eidsfoss. Denne gangen var de utelukkende laget av 15 år tørket eik, skaffet til veie av båtbygger Geir Rørvik. Opprinnelig var lavettene laget av alm. Etter at lavettene var kommet tilbake til Eidsfoss fulgte en periode med intenst arbeid med å rengjøre, pusse og male kanonrør, før alt sammen ble montert sammen i begynnelsen av mai. Den 11. mai trykktestet vi kanonrørene med to kg svartkrutt for å forsikre oss om at løpene ikke hadde blitt skadet etter alle årene utendørs. Drønnet som de ga fra seg forplantet seg som en bølge gjennom bakken og opp gjennom kroppen og ga en ubeskrivelig følelse. Vi var nå klare for en offisiell avdukning og saluttering 17. Mai 2021, nesten nøyaktig 120 år etter at det drønnet for de høye herrer da Tønsberg-Eidsfosbanen ble åpnet i 1901. Dette er noe vi håper er starten på en årlig hendelse som kan samle mennesker fra Eidsfoss og Hof til glede og felleskap.
Lenke til hjulmakerens hjemmeside: http://www.hjulmager.dk/
